En jævlig kjedelig beretning

En jævlig kjedelig beretning.

Det er noe eget, det å stå utenfor, se inn, uten å egentlig være til stede. Du vet, følelsen når favorittlaget ditt scorer vinnermålet og alle jubler, men du føler ingenting. Bare nummenhet. Angst. Om du nå ikke aner hva jeg snakker om så misunner jeg deg. Jeg vet at misunnelse er en dårlig egenskap, men det å ikke føle seg alene i samvær med andre, det er misunnelsesverdig.

Flyter, som en gullfisk i bollen sin, rutine, rutine, rutine. Evigheten er en rutine. Står opp, på en måte. Er til stede i kropp, men ikke i sjel. Skulle ønske jeg kunne flyte til verdens ende. Eller til det dypeste punktet i Nordsjøen. Skulle ønske jeg kunne flyte, pronto. Er egentlig det samme hvor, så lenge flyten er der.

Beina er som betong, tunge, stive og betongaktige. Hodet dunker, det føles som jeg har vært fjorten dager på fylla i Ayia Napa, det har jeg ikke, men det var varmt på soverommet i natt. Dessuten er kjeften min så jævlig tørr, ganske sikker på at jeg ikke hadde klart å produsere så mye som en dråpe spytt om det så sto om livet. Har skrivesperre. Likevel kommer ordene som perler på en snor når jeg først skriver. Om de har noen betydning det aner jeg ikke.

Rutiner, rutiner, rutiner. Rutiner, Hva er egentlig rutiner? Og hvorfor er vi mennesker så avhengige av dem? Skulle gjerne sagt at dagene starter med en kaffe på terrassen i solen, det gjør de ikke. De starter som regel med litt for høy puls etter en slumring eller to for mye, med en Monster, en snus og kanskje en kokosbolle om jeg virkelig er i humør. Vekkeklokken min ringer første gang klokken 06:00, skolebussen til barna går 07:30, er jeg riktig uheldig våkner jeg med den panikken man bare får når man virkelig vet man har forsovet seg, ti minutter over sju.

Jeg elsker rutiner, rutiner er det eneste som gjør at livet har en noenlunde fornuftig rytme, skaper en slags mening i kaoset. Jeg hater rutiner, rutiner gjør alt så jævla forutsigbart. Kjedelig.

Når minimenneskene har forlatt huset for nok en skoledag skulle jeg gjerne påstått at jeg alltid spratt ut i verden, var klar for nye dager, nye utfordringer. Dessverre er det som regel sånn at mitt største ønske så fort de er ute, det er en tur tilbake under dyna. Sove en stund til. I søvnen er jeg ikke nummen. I søvnen er jeg hva som helst, hvor som helst. Alt annet enn nummen.

Utenom i natt, søvnen i natt var kaotisk. Jeg drømte at hunden min brant seg, hun satt seg i et bål, men jeg kunne ikke hjelpe henne, for jeg var av betong og kunne ikke bevege meg. Kaotisk. Så var jeg på sommeravslutningen til barna, heldigvis hadde skolen samlet alle tre sommeravslutningene til en i denne drømmen. Men alt jeg kunne tenke på var bikkja som hadde brent seg. Heldigvis ble hun kvitt brannsårene når vi smurte på et tjukt lag med babyolje.

Er så lei av nummenhet. Tåke i hjernen. Betong i beina. Tenker ofte at jeg bare burde riste det av meg, tenke positivt. Så slår det meg at jeg da for pokker aldri bestemte meg for å tenke negativt i utgangspunktet. Det bare ble sånn. Hjernen tok over. Spør du mannen min så handler det garantert om apehjernen, reptilhjernen og en hel haug andre hjerner. Egentlig et interessant tema, men jeg er ikke i stand til å gjengi et ord av samtalen vi hadde om det.

Men om du setter på en «Busted» låt fra 2007 så kan jeg den garantert ord for ord.
Rutiner.
Rutiner, rutiner, rutiner. Hva er mine rutiner?

Skulle gjerne sagt de var sunne, positive og livgivende. Sannheten er at de er ganske sviktende. Hjernen min er bygd opp til å trives best med rutiner. Faktisk er den helt avhengig av rutiner. Er det ikke rutiner så er det mer eller mindre umulig å få ting gjort. Sikkert derfor det er så vanskelig å komme i gang med treningen igjen hver gang jeg har vært syk eller hatt et skadeavbrekk.

Jeg var hjemmeværende i mange år, da hadde jeg rutiner. Rutiner som tilsa at sengetøy måtte vaskes minst en gang i uken, hele huset ble vasket tilnærmet daglig og bikkja fikk seg haugevis med kilometer både morgen og kveld. Likevel var jeg alltid utslitt. Når jeg tenker meg om så er jeg fortsatt utslitt. Det er blitt en normal. En rutine? Fordelen var at jeg slapp unna andre mennesker. De eneste jeg trengte å forholde meg til var mine egne. Mine folk. Mine barn. Min mann. Min familie. Man skulle tro det var ensomt, men utrolig nok så har jeg aldri vært så lite ensom i mitt liv som det jeg var akkurat da.

Mistenker noen ganger at jeg ikke er skapt for å tilbringe tid med andre mennesker. Er konstant ensom i samvær med andre, desto flere mennesker, jo større ensomhet. Det er som om de suger energien, livslysten og refleksjonsevnen ut av meg. Og alt jeg sitter igjen med er nummenhet. Etter syttende mai for eksempel, da måtte jeg lade i flere dager etterpå for å føle meg sånn tålig menneskelig igjen.

Nummenhet. Hva er nummenhet egentlig et tegn på? Google sier depresjon, men jeg er nummen uansett. Både når jeg er deprimert og når jeg ikke er så deprimert. Jeg er aldri ikke deprimert. Lykke er for andre mennesker, og definitivt ikke for meg. Hadde jeg våknet en dag, tilfreds og lykkelig hadde jeg blitt livredd. Antagelig pakket sakene mine og løpt, tenk for et brudd på rutinen det ville vært.

Kjærlighet er fint, kjærligheten er fin, selv om jeg ikke alltid egentlig tror at kjærlighet sånn som vi er oppdratt til å se på kjærlighet egentlig eksisterer. Det å føle seg ensom i kjærligheten er vondt. Det er som et gnagsår, i magen, som konstant blir irritert og blør. Jeg innså at jeg var ensom i kjærligheten den dagen jeg innså at det alltid er jeg som sender første melding, jeg som ringer, jeg som holder dialogen gående. For den dagen jeg sluttet å prate, vel da pratet vi egentlig ikke mer.

Rutiner. Samliv er rutiner, familien AS som folk liker å kalle det er basert på rutiner, men kjærlighet, det burde ikke gå på rutine. Men selv det blir rutine når hverdagen sluker deg levende, når døgnet ikke har nok timer, natten blir for kort og arbeidsdagene koster mer enn 80 prosent av døgnet.

Hvem tar det tredje skiftet når begge er aktive, han liker å si vi deler. Jeg sier at det er jeg. Om du ser bort ifra at jeg legger meg selv om de ikke legger seg. Jeg mener bestemt at om små mennesker bestemmer seg for at de skal løpe opp og ned trappen som jojoer hele natten så får det være deres problem. Jeg lurer på hvor mange forhold, ekteskap, kjærlighetsrelasjoner som tar slutt hvert år på grunn av rutiner. Eller mangelen på rutiner.

Skulle ønske jeg kunne flyte, som en gullfisk i bollen. Langt vekk fra rutiner. Utforske verdensrommet svevende uten romdrakt, sveve langt vekk fra meg selv. Vekk fra rutinene. Men hvem er jeg uten rutinene? Tror faktisk ikke jeg får gjort noe som helst uten rutiner. Fungerer egentlig best om hele dagen er skrevet opp som en ukeplan, lik de vi fikk på videregående (de på barneskolen er for generelle). Problemet med å ha hele dagen planlagt i en timeplan er hvor overveldende det fort blir.
Rutiner, ikke for mange, ikke for få. Balanse. Rutiner. Nummenhet.

Sette kryss på en liste, uten for mange gjøremål, men la det for guds skyld ikke bli for få. Kan jo ikke underprestere. Bedre om jeg overpresterer til jeg møter veggen, før nummenheten tar over, presterer til jeg blir sittende som et skall og observere verden rundt å flyte forbi uten egentlig å observere.

Når jeg sitter her nå kjenner jeg tomheten omslutte meg, angsten har for lengst tatt over og for hvert minutt som går kjenner jeg meg mindre. Det føles som jeg krymper. Går tilbake i tid, blir fire år og redd for verden igjen. Ikke nødvendigvis fordi verden er så skummel, men fordi den alltid vil være så ekstremt uforståelig. Uansett hvor mye vi lærer, hvor mye vi elsker, setter pris på og føler så er det store bildet så stort, uklart.

Noen dager ser jeg verden i skarpere farger enn ellers, uten det litt matte filteret som pleier å følge med. Det skjer ikke så ofte. Det er et brudd på rutinene, og jeg blir ofte rådvill de dagene. Vil få til alt på en gang, vil ikke sove, vil at det skal vare evig. De dagene er jeg ekstra forelsket. Både i mannen, ungene og livet. De dagene er jeg litt mindre ensom i tosomheten. Litt mindre alene i det evige kaoset som representerer hodet mitt. Eller kanskje er det ikke hodet mitt som er kaoset, men verden i en helhet. Verden med sin uendelige kompleksitet.

Nå er det snart sommer, kan ikke komme på noe som er vanskeligere for rutinene enn sommer. Når ingenting må gjøres, ingen må stå opp for skoleleveringer, middagen kan serveres klokken 21 og bikkja helst ikke vil ha lenger turer enn fem hundre meter på grunn av såre poter.

Jeg gleder meg til å få en pause fra rutinene. Jeg gruer meg til å måtte skape nye rutiner fra høsten igjen. Rutiner. Rutiner, rutiner, rutiner.

Rutiner.